Arrivederci Marcialonga - bare et år til neste gang!

1. februar 2012

(På bildene er, foruten meg selv, Knut Stensrød og Eirik Bang Pedersen)

Petter Northug har skjønt det, TV 2 (nå også hovedkanalen) har skjønt det og jamen har hele tre tusen nordmenn skjønt det på ett og samme år; den siste helgen i januar skal tilbringes på italiensk kunstsnø.

Det har blitt en tradisjon for undertegnede å prioritere Marcialonga foran det meste annet av skirenn, og i år var vi ikke mindre enn ti stykker som satte kursen fra Bergen, Tromsø og Larvik/Stavern for å måle krefter med de seigeste gutta i skisporten. Det er alltid gøy å være på tur med gode venner, det er mye sosial moro selv om selve skirennet naturlig nok er høydepunktet.

Med storheten Northug på startlista lå det i korta at interessen fra alle hold ville være ekstra stor i år. Det gir helt klart et ekstra løft når verdens beste skiløper på de "konvensjonelle" distansene stiller på samme startstrek som langløpseliten.

For det er ikke til å stikke under en stol at eksponeringen av langløpene er ekstra stor i år. TV 2 sender Angell, Sundby og Kaggestad, med Hjelmeset og Lersveen som utegående reportere og yngstemann Aukland og Samdal som eksperter i et noe provisorisk studio. Flotte bilder og en profesjonell ramme rundt tv-sendingene bidrar til interesse, tommel opp til TV 2 så langt!

Men nå skal dette handle om mer enn Northug og tv-bilder. Et eventyrlig vær møtte oss da vi våknet på hotellet torsdag morgen, etter å ha ankommet Cavalese i mørket onsdag ettermiddag. Det er en grei start på dagen med en kort biltur inn til startbyen Moena for å teste litt festevoks og gå rolig på ski i løyper man har for seg selv.

Når jeg velger å gjøre et poeng ut av det med antallet folk i løypa, er det fordi horden av nordmenn inntok dalen allerede fredag. Lørdag formiddag var det "svart" av mennesker på den delvis moderniserte VM-stadionen i Lago di Tesero (som også brukes på to av distansene i Tour de Ski). Her møter eliten mosjonistene, særlig oppsiktsvekkende var det å treffe Lukas Bauer under trening/skitesting en tidlig formiddag. Tipper de skandinaviske langløpskongene fikk høy puls bare av å se hvordan den gutten klatrer motbakker, selv på "rolig økt".

Tida går fort når man er ute på tur, og det er mye som skal fikses og organiseres på relativt kort tid. Man skal velge skipar, teipe trinser og håndtak, hente startnummer, planlegge næringsinntak og blande drikke, velge reisemåte til stadion, mens man hele tiden ivaretar væskebalanse og prøver å samle mest mulig krefter til 70 utmattende kilometer som kommer stadig nærmere. Det er ikke bare enkelt å holde nervene under kontroll, værmeldingene studeres nøye både med hensyn til temperatur og nedbør i dagene før løpet.

Utallige porsjoner pasta og enda flere "Pizza Parma" senere ble det lørdag kveld, og vi var ferdig med innsatsen på så vel glid som festeprodukter. Oppskriften i år var ganske enkel, vi valgte alle mann å gå på blå Rex med grunnvalla i bånn for å unngå for trå ski i den noe kaldere Val di Fassa, hvor deler av Marcialonga går. De av oss som startet i bakre puljer valgte i tillegg et "nervelag" med VR 45 eller lignende for å ha noe tryggere feste i de bratte motbakkene den første mila.

Selve rennet ble som vanlig knalltøft, med mindre is i sporene enn i 2011 ble det veldig krevende opp mot løypas høyeste punkt i Canazei (18 km). På startstrekka sto jeg ganske langt fremme i pulje 2, og gikk meg raskt inn blant løpere med lave startnumre. Etter en perfekt drikkelevering ved ca 6 km var jeg superoptimist og følte at jeg avanserte godt i feltet.

Skuffelsen var derfor stor på bakketoppen etter spurtprisen på 10 km da jeg skjønte at det var flere hundre meter frem til nestemann i sporet.

Lite dravilje i gruppa jeg gikk i gjorde at jeg måtte jobbe det jeg var god for hele veien inn til Canazei, uten å komme helt opp til et lite tog vi så foran oss på langstrekkene.

Fra 18 til ca 64 km var jeg egentlig i "koma", og ble dessverre passert av litt for mange løpere som jeg nok normalt bør holde greit følge med. Gikk en periode sammen med Jan Kjetil Skaug, tror vi mer eller mindre hadde den samme opplevelsen av kropper og ski som fungerte litt dårligere enn vi drømte om på startstreken.

Ble gående litt i egne tanker inn mot siste bakken, det skal ihvertfall være sikkert at det finnes bøttevis av skiløpere med o^2-opptak og armstyrke som overgår meg selv. Inn i siste bakken stoppa jeg på en Toko-kontroll for å smøre om, dessverre etter at jeg kryssa streken hvor tidtakningen for selve bakken starter. Fikk riktignok spikerfeste, men hadde mer enn nok med å stavre meg opp til målet (de som fulgte nøye med da Hjelmeset rapporterer fra bakken kan se en meget sliten Fossedal demonstere hvordan man taper 5 minutter til Jørgen Aukland på 2,5 km).

Ble imidlertid positivt overrasket da jeg kom i mål og fikk vite plasseringen, hadde underveis tippet at jeg lå mellom 300 og 400. Var i mål på ca 3.36 til 176. plass totalt.

Som de fleste sikkert vet ble det dobbeltseier til Oseberg, ved Jørgen og Anders Aukland. Rått!

Søndagskvelden var som alltid, trøtte ansikter rundt bordet med litt god drikke og mengder med pizza med tynn bunn, og relativt tidlig tilbake på hotellet for å pakke klart til avreise 05.00. Synd at folka på flyplassen "glemte" å sende med skiposene våre tilbake til Norge, i skrivende stund er jeg meget usikker på hvor 15 skipar og nesten like mange par staver befinner seg. Får satse på at man finner noen årgangsmodeller i kjelleren slik at det likevel blir mulig å få seg noen skiturer i Lardal i dagene som kommer.

Jeg har flere ganger oppfordret alle skivenner til å prøve Marcialonga en gang, og dette årets reisebrev blir intet unntak. Klar melding; Marcialonga er et av de flotteste skirennene som finnes, på alle måter. Når været er bra er det en unik atmosfære som er vel verdt turen!

For min egen del var plasseringen i år noe dårligere enn jeg håpet på. Da er det en "trøst" å se at Larvik og Lardal biter veldig godt i fra seg på resultatlistene, med imponerende antall deltakere. Har tatt med noen kjente navn fra klubben og distriktet i en liten oversikt.

Ole Jakob Nes, Nanset, nr. 52

Tor Martin Lund, Nanset nr. 72

Tom Kreken, Nanset nr. 118

Knut Bergsvand, Nanset nr. 141

Jan Kjetil Skaug, Kvelde, nr. 195

Arild Nalum, Nanset, nr. 336

Ove Martin Svae, Kvelde, nr. 575

John Einar Jørgenvåg, Nanset, nr. 693

Pål Sjulstad, Larvik Ski, nr. 765

Knut Stensrød, Team 58 grader nord, nr. 798

Jørgen Kolderup, Larvik Ski, nr. 2425

Ellen Merete Kolderup, Larvik Ski, nr. 3025