Årets tur til den legendariske Val di Fiemme-dalen i Italia ble som tidligere år en veldig hyggelig opplevelse rent sosialt. Selv ikke Sälenområdet under Vasaloppet virker like overbefolket av langrennsløpere i alle aldre som nettopp Marcialonga gjør. Deltakere kommer fra mange land, hvor Norge, Italia og Sverige har flest bidrag - alle med ulike ferdighetsnivåer og ambisjoner.
Selve rennet ble som mange nok vet vunnet av den sterke svensken Oskar Svärd, som er mest kjent for å ha vunnet Vasaloppet hele tre ganger. De små forholdene i landsbyene i Val di Fiemme gjør at det blir veldig mye kontakt mellom eliteløpere og mosjonister, noe som selvsagt er artig for mange. I løpet av en time med skitesting på skistadion opplevde vi å se Christian Zorzi "klikke" på svenske mosjonister, Jerry Ahrlin (nr. 2 i løpet) ble felt av en halvgod tysker under glitest, mens brødrene Aukland var lure nok til å dra før folkehavet seilte inn over stadion.
For min egen del ble løpet en veldig blandet opplevelse. Jeg bestemte meg for skivalg kvelden før konkurransen, klassiske ski med VR 50 fungerte veldig godt for meg. Jeg hadde derfor godt feste i starten, og ville utnytte det ved å gå hardt i alle motbakkepartiene i starten for å avansere i køen. Da min startgruppe ble sluppet ut av stadion antar jeg at jeg lå rundt nr 550-600 av løpets nesten 6000 fullførende deltakere.
I denne delen av startfeltet er det ikke mange hundre metere med kø før det virkelig løser seg opp og man kan begynne å gå fort på ski. Jeg hadde stort sett ganske fritt leide hele den første mila, og tok igjen sakteregående løpere nærmest kontinuerlig. Ved passering 8-9 km traff jeg John Einar, som seinere både skulle ta meg igjen og distansere meg med et hav av tid! Han endte som nr. 352, og var både blid og sprek etter målgang ryktes det :-)
Når man har tenkt mye på en konkurranse og gledet seg i lang tid er det veldig bittert når det inntreffer ting man ikke selv kan kontrollere. For meg skjedde den "tingen" etter omtrent 15 km, da en tysker falt delvis oppå meg og jeg kikket ned på en høyrestav som manglet 5 cm og en trinse etter fallet.
Det er første gang jeg ødelegger utstyr under et langløp, og jeg tenkte som så at dersom jeg holdt farta oppe (staven var fortsatt ganske ok på det skarpe føret) ville jeg få en ny carbonstav ved Canazei, om lag 3 km seinere.
For å gjøre en lang historie litt kortere så brukte jeg 4 eller 5 ulike høyrestaver de siste 55 kilometerne, felles for de alle er at de var laget av aluminium, hadde trinse på størrelse med en liten cd-plate og at det ikke gikk an å stramme inn stroppene på håndtaket.. Med krampeaktig tak rundt en ene staven sier det seg selv at det ikke går an å skape spesielt mye kraft mot underlaget, og jeg opplevde å bli tatt igjen av altfor mange løpere før jeg fikk en carbonstav av servicemann Halvorsen på VM-stadion etter omtrent 55 kilometer. Takk for kaffe/cola, Stig!
Lyspunktene man sitter igjen med etter en slik tur er at formen aldri har vært bedre, og at det fortsatt er 5 uker til årets viktigste konkurranse. Jeg var nr. 280 ved passering 18 km, og satser på å kunne gjøre et sprang oppover listene i Marcialonga neste år.
Larvik er i ferd med å befeste seg som en av de byene i landet med sterkest gruppe av elitemosjonister. Både Tom Kreken, Knut Bergsvand og Tor Martin Lund (alle Nanset) gjorde meget sterke løp. Ole Jakob Næss avsluttet meget sterkt og ble bestemann fra Vestfold. Ole Jakob Hansen endte imponerende midt på 250-tallet med influensa i kroppen.
Jeg anbefaler ALLE, uansett ambisjoner og ferdigheter, å oppleve et av de store langløpene en gang. Selv synes jeg fremdeles at Marcialonga er det mest "humane" av de lengste langløpene, og således kanskje er det enkleste å gjennomføre med stil. En langhelg fra fredag til mandag i Val di Fiemme er en opplevelse for livet, og med flyplasser både i München (4 timers kjøring unna) og Bergamo (2,5 timers kjøring unna) er det ikke skremmende lang reisevei fra henholdsvis Gardermoen eller Torp.
