Marcialonga 2011 - 70 000 meter kunstsnø!

2. februar 2011

At italienere er lidenskapelig opptatt av idrett er ingen nyhet for oss nordmenn. Se bare på engasjementet rundt fotballandslaget og Giro d'Italia.

Men disse sjarmerende mellom-europeerne kan mer enn å lage stemning på fotballkamper og under sykkelritt; de vet virkelig hvordan man skaper uforglemmelige rammer rundt Marcialonga.

Jeg kan med hånden på hjertet si at flere av reisefølget fra Stavern var mer enn litt bekymret da arrangøren sendte ut en mail om "harde og isete løyper". Vi ble rett og slett oppfordret til å være forsiktige i utforkjøringer. Selv om rennet som helhet må sies å være svært flatt er det et par friske bakker hvor man får bryna utforteknikken litt.

Noe knall og fall ble det da også, selv om ingen av oss var blant de uheldige som ble fraktet bort i ambulanse etter målgang. Stort sett gjaldt det heldigvis bare mindre skrubbsår i ansikt og hodet.

Dette skal imidlertid ikke være en sak om isete løyper og skader, men en fortelling om en veldig flott tur. For undertegnede sin del var det den fjerde deltakelsen i Marcialonga. Vi dro i (nesten) samlet flokk fra Gardermoen torsdag 07.40, og tok leiebilen fatt de ca 30 milene ned til idylliske Val di Fiemme. Sistemann, Jørgen fra Stavern, sluttet seg til oss da vi ankom Cavalese for å hente ut startnumrene.

Om reisemåten var den samme som tidligere år, så har vi for vane å bytte litt på hvor vi bor. Destinasjonen var denne gang hotel Genzianella i den lille landsbyen Ziano di Fiemme. Her ble vi vartet opp etter alle kunstens regler av fetteren til tidligere OL-medaljør Giorgio Vanzetta. Det betyr mye for spente skiløpere at maten blir servert til tida og smaker godt, og selvsagt at sengene er myke og gode så man våkner uthvilt om morgenen.

Et stadig tilbakevendende samtaletema blant deltakere i langløp er naturligvis ski og skismurning. På Genzianella bodde det både rogalendinger, sindige telemarkinger, temperamentsfulle trøndere og perfeksjonerende østerrikere. Alle hadde vi hver våre oppfatninger om hva som ville fungere "optimalt" under søndagens konkurranse, og det viste seg at de fleste hadde bra klaff med "preppinga".

Selv valgte vår gruppe å gå på en ren tørrvoksblanding, med to tynne lag grunnvoks og blått i bunnen, og mildere blå og et hemmelig våpen på toppen. Gliden var ivaretatt på forhånd, med god hjelp fra klubbens egen Pål Sjulstad. Det finnes ikke ord for hvor gode ski vi hadde. Alle gutta opplevde å kunne sitte mange meter lenger i hockey enn konkurrentene, sånt er viktig når over halve løpet går slakt utfor.

Vær, føre og temperatur var virkelig på deltakernes side hele helgen. På morgenen før løpet konstaterte vi fornøyd at temperaturen lå på behagelige -6 grader. Fraværet av snøfall i dalen den siste tiden gjorde at arrangøren måtte legge ned en imponerende innsats i ukene før rennet; hele traseen var dekket med kunstsnø av varierende kvalitet. Stort sett var løypene imponerende preparert, til tross for noen litt isete partier.

Det lar seg ikke gjøre å referere en helg på Marcialonga uten å nevne den enorme påvirkningen nordmenn har på arrangementet. Over 3000 deltakere bærer det norske flagget på lua, i tillegg til dette kommer alt av støtteapparat, "heia-gjenger" m.m. Det føles nesten som å gå en konkurranse i kongeriket, du er omgitt av nordmenn enten du går skirenn, spiser pizza på restaurant eller slapper av på hotellet.

Dessverre ble det svensk seier i år, men når det først ble en av våre naboer i øst som vant kunne det ikke vært en bedre mann enn Jerry. Det skal også sies at han så like sprek ut da han fredagen før løpet kjørte intervaller på skistadion i Lago di Tesero, så helt uventet var det ikke.

For vår egen del ble løpet en kjempefin opplevelse. Alle fire startet i ulike startpuljer, og så derfor ingen ting til hverandre underveis i løpet. Men som dere ser på artikkelbildet var det en blid og fornøyd gjeng som møtte hverandre i målområdet etter løpet, alle hadde vi satt personlige rekorder og hatt fine opplevelser underveis.

Avslutningsvis vil jeg oppfordre alle som kan tenke seg å gå et langløp i utlandet å sterkt vurdere Marcialonga som reisemål. Stemningen rundt løypa overgår alt annet jeg har opplevd som skiløper, engasjementet lokalbefolkningen og turister til sammen utøver er helt utrolig! Følelsen av å suse på raske ski gjennom en idyllisk italiensk landsby gir en helt spesiell følelse som sitter i lenge etter at man er tilbake til hverdagen med jobb eller skole her hjemme. Dersom noen ønsker tips om reisemåter og praktiske gjøremål rundt rennet er det bare å ta kontakt!

Med skihilsen fra Lars Fossedal.